Extremt nivå: Extreme på Sentrum Scene

Extreme er et litt snodig band. Glam rock, funk rock, classic rock, noen ganger vanvittige gitarhelt-øyeblikk, noen drypp av prog og plutselig litt kassegitarer slengt rundt i forskjellige sjangere. Extreme gjør mye forskjellig sjangermessig og er litt tricky å forklare soundet på. De leker mye. Det har de gjort siden 1985. Og gjør det fortsatt. På høyt nivå.

Konsertstarten på Sentrum Scene var det litt lavere nivå på. Bandet har valgt å ikke ha med seg et supportband. Så de skal på 20:30. Og lyset og musikken på anlegget skrus av akkurat 20:30 og det skal brake igang. Publikum jubler. Alle er klare. Men det er mørkt en stund. Litt småpinlig lenge. Så sniker plutselig litt musikk seg på anlegget igjen, så skrus det av igjen, deretter kommer lyset på igjen og musikken tilbake. Litt antydning til buing fra et par litt breiale publikummere på gølvet høres.

20:41 kuttes lyset og introtapen braker igang. Nå er konsertstart! Da uten mer tullball. Showet er i gang og det spares ikke på noe krutt. Armene og beina til vokalist Gary Cherone er overalt og imponerende tøybare.

Scenen, skal sies, er ganske: "det meste ut av lite". Litt gitar og basskabinett stablet litt kult og en scene med en del steg og neonlys. Det er enkelt og ser fett ut!

Lyden er også krystallklar og alle instrumentene skinner. Og med Extreme er det viktig, fordi gutta spiller på skyhøyt nivå. Og gitarhelten Nuno Bettencourt er bandets soleklare spydspiss.

Dynamikken i bandet er litt artig, fordi man skulle tro at vokalisten skulle vært den mest snakkesalige, karismatiske og kuleste i bandet. Der faller dessverre vokkis og mann som vifter og bøyer mye armer og bein, Gary Cherone, litt til kort.

Han er verken han som synger kulest eller har best kontakt med publikum. Det er Nuno Bettencourt. Nå er dette riktig nok min 2. Extreme konsert, men jeg syntes personlig at Nuno Bettencourt sin stemme og karisma blåser Gary Cherone av banen. Men mulig jeg banner i kjerka her.

Uansett leverte Extreme en solid konsert, til tross for en litt teknisk klønete start og vi fikk selvsagt låter som "More Than Words", "Hole Hearted", "Get The Funk Out" og låta som fikk en generasjon med yngre gitarister til å innse hvem Nuno Bettencourt var for noen år siden: "Rise". Det er en spinnvill solo det! Og på tampen fikk vi litt Ozzy-tribute også! Nei, her var det ikke noe klage over, når festen først satte igang!