Jeg kan Acceptere dette!
Twisted Sister ble (dessverre) erstattet med W.A.S.P. som det ryktes er i storform, OK det. Så måtte Blackie Lawless kaste inn håndkleet og dermed fikk vi dagens versjon av en gammal tysk storhet i stedet. Det er faktisk herved Acceptert.
Sist oppdatert 27. juni 2026
Når Accept anno 2026 entrer scenen foran en imponerende velfylt Ekebergslette er det kun gitarist Wolf Hoffmann som gjenstår fra originalbesetninga. Det kompenserer tyskeren med naglebonanza på remmer og tøy. 66-åringen har fått beskjed fra "Die Wenche" allerede i 1983 at det er først nå "livet tar til".
"Ulven" og sin amerikanske kompanjong på vokal, Mark Tornillo river like godt av snerken fra første tone med "Metal Heart". Her får vi som ønska oss Snider eller Schneider en fin kompensasjon allerede fra første låt. Tornillo imponerer med grom Udo Dirkschneider-rasp, med Dee Snider-look og en dæsj Brian Johnson-kvining i stemmen. Men frontmann som bruker solbriller? Beklager altså, det mener jeg er nærmest utilgivelig.
Øynene er porten inn til sjela. Og selv om metal-sjela til amerikaneren er der i stemme og kroppsspråk: jeg vil se ilden lyse i øynene også. Shades off neste gang, Tornillo?
Teutonic Terror følger med en herlig allsang fra Tons-publikummet, gammal som ung. Det fortsetter i neste banger, "Restless and Wild". Restless!! skriker amerikaneren. "Restless and Wild!" svarer landets største festival. Rastløse og ville etter mer. Og vi får det. Tornillo gestikulerer overraskende vitalt og får 70 rader med fans til å klappe med.
"Run If You Can" og kveldens første medley følger: Monster Man/Aiming High/Wrong is Right. Et helt vanvittig driv og her får trommisen Christopher Williams virkelig vist hva han er god for.
"Up to the Limit" blir et høydepunkt så langt med deilig enkelt riff med pumpende bass og catchy refreng. Akkurat slik tysk metal erobret verden på tidlig 80-tall. Accept følger på med BREAKER. Her er det digge "dubbla kæggær", Motörhead-driv, tighte gitarer og nydelige bjeff dra Tornillo.
Pyro-gamet øppes på introen til fantastiske "Princess of the Dawn", det klappes ivrig på sletta for vi vet hva som kommer. Det ikoniske, suggererende gitarriffet og den vandrende bassen. «There’s rain on the mountain – A white frost on the moors». Digg her at trommisen kjenner sin metalhistorie og holder det enkelt, for dette er viktig for mange. Ei låt som nok har vært fiskekroken som hekta mange på metal-snøret på tidlig 80-tall!
Nok et potpurri er på gang. Det er greit det med 17 studioalbum ute. Demon’s Night/Starlight/Losers and Winners/Flash Rockin’ Man (en av minst 21 låter fra rockehistorien som deler intro-riff med Maidens 2 Minutes to Midnight. Hvem var først? Flere band på 70-tallet, men her kom i hvert fall Accept før Maiden!).
Litt synd at bandet følger opp med «Pandemic» som har nesten identisk riff. Her kunne de tenkt mer dramaturgisk da de skrev settlista for Tons-kvelden. Men de skal ha for at de, i motsetning til en rekke store band, ikke gjentar lista gjennom hele turneen denne sommeren. Det roteres og tilpasses fra kveld til kveld.
Men hvorfor ikke endre like ofte på backdrop-bildene? De ser veldig AI-genererte ut, så da er vel the sky the limit? (Tyske metalband er dessverre veldig glad i kunstig intelligens-bilder. Det kan de slutte med med en gang, spør du meg).
Det blir for enkelt, generisk og tamt. Brennende V-gitarer i et krater, COME ON! Men her er det vel snakk om budsjett og besparelser og der skal ikke en nord-trønder komme og påstå at jeg har peiling.
Stemmen til amerikaneren holder overraskende bra. Det er fremdeles full Brian Johnson-trøkk her. Plutselig eksploderer scenen i pyro og screams for nå er det på tide å få opp farta. Vi skal opp i hai-tempo. FAST AS A SHARK!
Så er det sjarmøretappen igjen: «Balls to the Wall» som amerikaneren leverer bra, men uten den herlige slimboble-aktige growlen til Udo Dirkschneider fra gamleda’r. Wolf Hoffmann ser ut til å elske det imponerende folkehavet som har holdt koken oppe og gestikulerer Flying-V-gitaren sin entusiastisk mot hordene.
"I’m a Rebel" setter et uptempo, digg punktum for kveldens siste klassike rock/metal-bidrag på årets Tons of Rock. Det virker rutinepreget, litt «billig» produksjonsmessig, men et skikkelig digg siste bidrag for oss som husker 80-tallet på landets største festival, før de derre Nu Metal-karene tar over Scream Stage.
Takk for i år Tons! Mange avlysninger og litt strømkrøll, men personlig har jeg hatt min beste festivalopplevelse noen sinne på Ekeberg og bare sett blide fjes og musikklidenskap over hele linja.
Da Accepteres det meste av rusk i maskineriet. Rocken lever, vokser og trives - og neste år er verdens lykkeligste familie samlet igjen på sletta. Vi sjåast!