Maiden på Tons: Hva er denne mannen lagd av?
Eddie-sminken renner. De har gjort det igjen. Og Tons-publikummet viser seg fra sin beste side. I motsetning til i går holder de ut til siste slutt. Det koker på sletta fram til 23:00. Det er energien til Bruce Dickinson som smitter noe så jævlig.
Sist oppdatert 25. juni 2026
Dette MÅ handle om Bruce. For selv om innsatsen, erfaringen, gefühlen og energien var på topp over hele Maiden-fjøla i kveld - er det en mann som virkelig etterlater meg fullstendig målløs: Bruce fuckin' Dickinson.
Dette snart 68 år gamle mennesket har noe i seg som tenner en flamme i oss alle denne kvelden. En lidenskap for formidling, dramaturgi og ektefølt omfavnelse av hver og en av oss som er til stede. Enten vi er middelaldrende nerder med Eddie-sminke i trynet (meg) eller litt sånn smårocka livsnytere som er der for Trooper og Run to the Hills.
Eventuelt en av de overraskende unge Maiden-tilbederne på første rad i kveld. Se på dem da:
OK, det er ikke ett hundre prosent klaff fra første tone for min del. Litt metallisk lyd på vokalen og slikt akkurat der jeg sto litt til høyre for lydbua på "Murders in the Rue Morgue", men dette kommer seg veldig på "Killers".
En kronologisk gjennomgang av Maidens perfekte settliste får du ikke her. Da kan du lese min rapport fra Trondheim Rocks i fjor: BESTE JEG HAR SETT. MENER DET!
Det jeg har lyst til å fokusere på denne gangen er den overmenneskelige musikklidenskapen vi blir vitne til denne torsdagskvelden på Norges største festival.
Ettersom jeg så den nesten identiske konserten i Trondheim i fjor, merker jeg at blikket mitt denne gangen trekkes vekk fra de fine animasjonene på midtskjermen og over på Bruce, Steve, Dave, Adrian, Janick og Simon. Den lyse Oslo-kvelden kan ha noe av skylda for at skjermene ikke får like stor impact, men det er faktisk like greit. For dette er karer som er morsomme å se på!
Dette har brorparten av dette bandet drevet med i 50 år, men se på dem da! Se på gitarist Dave Murray, som han smiler der han leverer soloen på The Number of the Beast.
Se på bassist og mastermind Steve Harris som ser oss i øynene og spiller som om det fremdeles står om liv. Her snakker vi mann som synes det er viktig å yte for fullt, samme faen.
Se på Adrian som i full konsentrasjon bak solbrillene leverer de lekreste, bluesy soloer, de små detaljene i verset på Rime of the Ancient Mariner og dive-bomba på Aces High.
Se på Janick Gers som fremdeles klarer å danse lekende lett, som prinsen i Tre Nøtter til Askepott. Men hva med leeeksene, Janick?!? Stuuudiene? Joda, denne karen har studert sine med-musikere og røsker av noen utrolig lekre solo-versjoner på låter bandet skrev mange år før han ble med rundt 1990. Janick blir bare bedre og bedre.
Og se på "ungfolen" Simon Dawson (63) som tok over da Nicko McBrain måtte kaste inn stikkene. Så respektfullt han tar rollen som både Nicko og avdøde Clive Burr og blåser nytt liv i dette bandet jeg har elsket siden 1990.
Mulig er det Dawsons tempoøkning på de fleste låtene etter innhoppet som har kjørt en rakett opp i rævva til Bruce Dickinson, men det forklarer likevel ikke hva dette renessanse-mennesket er laget av...
BRUCE fuckin' DICKINSON. Han Sattan som den mannen synger. Aces High, Powerslave, Rime of the Ancient Mariner, 2 Minutes to Midnight og Run to the Hills låter bedre enn på Live After Death fra 1985. Tro meg, jeg vet hva jeg snakker om for den VHS-kassetten så jeg bortimot daglig i to år.
På Ekebergsletta 25. juni 2026 løper Bruce fra skanse til skanse, slåss mot Eddie, gjøgler, frir til norske fotballfans med litt RO! RO! RO!, spiller teater og trollbinder SAMTIDIG som han gauler 9-13 minutter lange prog-låter og intense hits som Trooper og Wrathchild.
Hva faen er den mannen lagd av?
Før på dagen hørte jeg oppegående Maiden-fans med lang fartstid spå at dette er den siste runden vi får se av Iron Maiden som vi kjenner dem. Jeg var tilbøyelig til å være enig i at det hadde vært lurt å gi seg på topp.
Men i kveld har overmennesket Bruce forsikret meg om at vi lett kan forvente flere kvelder som dette i årene som kommer. Det grunnstoffet denne seremonimesteren er bygd opp av har nok en lengre halveringstid enn vi har trodd.
Hjemme foran speilet ser jeg Eddie-sminken har lagd noen klisne striper nedover kinnene mine. Tårene kom på Bruce-skriket etter "nedpartiet" på Rime denne gangen også. Men nå må jeg bare smile på vei inn i dusjen, for jeg vet at dette umulig kan være siste gangen.